Stairways to Heaven

For turen til Oahu, Hawaii hadde jeg et ønske – vi skulle til toppen av Stairways to Heaven eller Haiku Stairs som det offisielt heter. Trappene ble opprinnelig laget under andre verdenskrig slik at militæret skulle nå radioantennen på toppen. I dag er det ulovlig å gå opp trappene pga den dårlige standen, og det står vakter ved starten på trappene i tillegg til et politi helikopter som flyr over fjellet. Siden vi ikke hadde tenkt å risikere en bot på 1000 dollar så gikk vi den lovlige bakveien opp til toppen av trappene – The Moanalua Valley Trail.

Turen starter fra Moanalua Valley Trail head, denne fant vi enkelt ved å plotte inn på google maps. Parkeringen her er veldig liten så det gjelder å være tidlig ute – vi var heldige å fikk tatt den siste ledige plassen. Fra parkeringen følger man den vide turveien oppover og gjennom en grønn port.

Denne veien skal man følge i ca 4 km til man skal over på stien mot “Middle Ridge”. Gjennom hele oppholdet vårt på Oahu hadde vi veldig fint vær men vi så at skyene lå tungt og konstant oppe i fjellene her ved Haiku Stairs. Jeg hadde ikke tenkt å forlate Oahu uten å ha gått her, så vi prøvde oss likevel i håp om at det skulle klarne. I begynnelsen mens vi gikk her på grusveien var det helt grått og det regnet.

Mens man går disse 4 km langs denne grusveien deler veien seg ofte men kommer alltid sammen igjen lenger fremme. Man krysser også mange betong bruer, tydeligvis er dette et område som er utsatt for flash floods og ofte går folk nærmest å vasser her langs veien men til tross for dårlig vær i starten for oss var det ikke noe vann på veien i det hele tatt denne dagen. Heldigvis klarnet det litt opp etter hvert.

Bakveien til Stairways to Heaven er 17 km tur/retur og det er svært gjørmete til tider og veldig dårlig merket. Vi endte med å gå feil på slutten av grusveien her, like ved hvor vi skulle ta av over på sti. Noen turister peket oss opp en bratt bakke og sa de hadde sett flere gå den veien så det måtte være veien til trappene, så vi gikk hvor de pekte. Vi syntes raskt at dette virket rart da det ikke lignet på bilder vi hadde sett av stien på nett, men vi møtte etter hvert en amerikaner så vi fortsatte. Etter en god stund og mange høydemeter møtte vi to til som var fra Europa – de sa at vi måtte snu for dette var definitivt feil vei.

Jeg forsto da hvor vi hadde tatt feil vei og litt frustrert over hvor langt vi hadde gått i feil retning snudde alle 4 og gikk ned igjen mot der grusveien hadde sluttet. Det viktige er å se etter en gren som går over stiet som har “middle Ridge” risset i seg, det er den riktige stien.